dittforslag.no Hjelp oss å lage Arbeiderpartiets program for 2011 – 2013

En kan nå starte med å ta bort den såkalte,,morsmålsundervisningen,,,—Barn som er født og vokser opp i Norge bør kunne norsk..Det vil hjelpe barna med å få skikkelig tilhørighet i landet de skal leve i. Ellers trenges færre elever i alle skoleklasser..Da blir utbytte av lærernes arbeid størst og elevene kommer bedre rustet i basisfagene.

Flott at vi anerkjenner betydningen av kunnskap for sosial utjevning mellom landets innbyggere. Vi bør også satse på utvikling av ny kunnskap om hvordan vi kan organisere velferds staten slik at vi oppnår dens mål. Slik kunnskap forvaltes av organisasjonpsykologi faget. Organisasjons psykologer fungerer som organisasjonenes mekanikere og ingeniører. Vi kunne nyttiggjort deres kompetanse i langt større grad i statlig forvaltning.

Ny kunnskap kommer vel ikke FØR basiskunnskapen? Kan du ikke lese og forstå det du leser,,,nytter det Ikke å komme med noe nytt……

Det er forskjell på det å forvalte kunnskap i sitt eget liv, som har betydning for egen helse og velferd, og det å forvalte kunnskap på vegne av felleskapet, i en stilling der man har ansvar for velferdsstatens tjenester. Ledere i velferdsstatens tjenesteforvaltning trenger hjelp til å forstå hvordan organisering av tjenestene kan strømlinjeformes. Kunnskap om dette forvaltes av organisasjonspsylologer. De kan fungere som velferdsmaskineriets mekanikere og ingeniører.

jaja,vi ser nå at toppene blir ikke bedre når grunnmurene ligger nede.

Jeg er helt enig og ser ingen motsetning.

Videregående opplæring – yrkesfag:
Mange av våre “praktikere” sliter med motivasjon og faller ut pga. teorifagene i yrkesopplæringen. Det er synd, fordi vi går glipp av mange glimrende håndverkere på den måten. Dette skaper altfor ofte tapere.

Ad morsmålsundervisning:
Det er en forutsetning for å tilegne seg andre språk, at man har god kjennskap til ihvertfall ett språk. (Kall det gjerne morsmål.)

Jeg er helt enig i det som sies om videregående opplæring – yrkesfag. Dessverre ser vi at mange unge blir lei i ungdomsskolen. De slutter å følge med, skulker, og tenker at de skal ta seg sammen på videregående. Skulking blir en vane, de har mistet mye læring, og det blir for vanskelig å ta seg sammen.
Ungdomsskolen skal bli mer praktisk iflg Stortingsmeldingen. Dette vil nok ikke skje når det ikke følger ressurser med. For å få til mer praktisk, må man ha færre elever og penger til å kjøpe inn utstyr.
Jeg tror at det viktigste for å hindre frafall blir et samarbeid med bedrifter for å skaffe lærlingeplasser.
Ny Giv er også et viktig skritt i riktig retning, som må fortsette.

Kunnskaps-Norge?
Jeg ble desverre for sent klar over at fristen for å gi forslag til temaet Velferds Norge var utløpt, men kanskje passer mitt forslag bedre inn her; Organisasjonsstruktur – og kultur i det offentlige bør endres radikalt fra forvaltning til service. Det betyr at de personer som møter brukerne må gis myndighet til å fatte beslutninger. Frontpersonalet må også få “lov til” å være proaktive overfor brukerne. Det betinger muligens behov for opplæring av førstelinjepersonellet, men kostnader til opplæring kan dekkes inn ved at det produseres beslutninger mer effektivt til beste for brukerne og samfunnet. Et kompentent tjenesteapparat med organisatoriske rammevilkår er den beste garantisten for at velferdssamfunnet beholdes og videreutvikles..

Og vi må slutte å leke med “blåruss”- (les:bedriftsøkonomiske) modeller. Eksempel er “4000,-kroners regelen” som er innført fra nyttår, hvor kommuner som ikke er i stand til å ta i mot personer som har vært innlagt i sykehus, må betale en sraff på 4000,- kroner pr.døgn. Det gir ingen utvikling – snarere tvert om – et nytt byråkrati for at kommunene skal kunne følge opp denne nye regelen. Helt bortkasta!

I et samfunn hvor vi konsumerer mediautrykk (musikk, film, nyheter, ulike typer nett innhold m.m) i stadig større grad overrasker det meg at vi ikke har noen form for mediaundervisning i skoleverket. Da tenker jeg ikke på tekniske ferdigheter i forhold til produksjon, det blir til en viss grad dekket av ferdighetene i IKT som skal gjennomsyre alle fag (likevel om det er i det svakeste laget) og noen av valgfagene som var på høring fra Kunnskapsdepartementet(og de er jo valgfrie).

Det jeg tenker på er hvordan vi skal lære den oppvoksende generasjonen til å være kritisk til media, eller rettere sagt hvordan de skal lære å kunne lese media . Innenfor norskfaget lærer vi litteraturanalyse, slik at vi vet hvordan ulike sjangre er oppbygd. Det gir oss verktøy å bruke både når det kommer til forståelse av hvordan ulike tekster fungerer, og hvordan disse spilller på følelseregisteret vårt (det er forskjell på krim og romantiske dikt). Samtidig gir det oss verktøy når vi ønsker selv å produsere tekster, ved at vi har et bredt spekter av sjangre å velge mellom. I et samfunn hvor vi er omringet av all mulig slags “tekster” og kilder, er det ganske fantastisk at vi ikke har et fag som tar det samme utgangspunktet når det kommer til andre mediauttrykk.

Et enkelt eksempel kan være bruken av nett, og hvordan vi skal forholde oss kritisk til hvem som produserer det du leser, altså kildene(tidligere tilgang tilsier at kildekritikk må læres tidligere). Et annet eksempel er hvordan man skal fortolke nyheter som representasjoner av virkeligheten, og ikke selve virkeligheten. (Som vi vet er media opptatt av enkle narrativer, gjerne portrettert med en helt og en skurk, sjensasonelt gisp, samtidig som aktualitet og identifisering til leseren er mål som selger nyheter.) Om en skal bevege seg fra “fakta” til mer moro, er det viktig at man også lærer seg hvordan filmer er bygd opp. Hvilken rolle spiller eksempelsvis musikk innen film, i f.eks en kamp scene? Hvordan påvirker dette adrenalinet i kroppen og vår tolkning av av scenen? Det samme kan sies musikk, hvorfor er 3/4 takt så fengende!! Vi er dypt forpløyd inn i et forbrukersamfunn, uten at vi lærer å forholde oss kritisk eller med en viss distanse til det.

Mye av den samme argumentasjonen kan sies å gjelde når det kommer til bruk av Internett. Kjenner vi hvordan ting fungerer så er det også enklere å ta det i bruk. Med å ta i bruk sikter jeg her til produksjon av innhold spesielt, men også terskelen for å delta. Ennå i dag har vi et stort forbruker generert innhold på nettet, som forhåpentligvis vil eksplodere videre i denne retningen (om vi ikke da selger det hele unna til store selskaper, eller driver forhastet regulering som fører til at gjenbruk og resirkulering av innhold blir ulovlig.). Ser man på tallene for bruker generert (produsentene) innhold tilhører dette ca 6 % av brukerne, en del høyere er såkalte lurkers (de som kommenterer), men flest er bare de som titter. Dette gjør at det skaper et misligforhold i hvem sin stemme som blir hørt, det blir altså noen få som dominerer de fleste. I produksjon av kunnskap er det viktig med demokrati, og at flere stemmer kan bli hørt og vise mangfoldet. Da er det viktig at vi har et fag som gjør at terskelen for deltakelse i den digitale tidsalderen, forblir så liten som mulig.

Jeg mener at det “digitale rom” kommer til å bli såpass viktig, både næringspolitisk og samfunnspolitisk, at vi ikke kan overlate dette til de private hjem, eller barnas fritid. Digitalisering og den ekspansive teknologiske utviklingen, har ført til at utstyr til mediaproduksjon koster lite sammenlignet med et tiår tilbake. Det åpner opp i mye større grad for egenproduksjon, og mindre avhengighet av mediaindustriens rolle som portvoktere til markedet. Det burde frigjøre forbrukere og produsenter, til å skape et mangfold av innhold historien ikke har sett maken til. Det kreves derimot at vi har en visjon for nordmannen på nett, utover skremmsels propaganda og knefall for en desperat media industri. Jeg foreslår nordmenn som kompetente deltakere i det digitale samfunnet!

Til slutt vil jeg også argumentere for at dette bærer med seg også et dannelseperspektiv. Et perspektiv som ivaretar at barn møter omverden gjennom det stoffet de arbeider med, og slik lærer den å forstå. Derfor burde faget naturligvis både være av praktisk art, samt teoretisk. En annen del av denne dannelsen er læren om rollene og identitetene vi spiller i samfunnet, noe som blir stadig viktigere i individets tidsalder og spesielt når retningen blir digital og nettverkssamfunnet er i dannelse. (Tenk bare på hva prosessen alene kunne gjort for barn i forståelse av roller og identiteter, når de blir gitt muligheten til å leke / lære produsenter, kritikere og publikum!)
Digitalisering gjør at det å eksponere seg bli stadig enklere, noe som burde være betenkelig i en tid da media industrien lever av å selge informasjon om sine brukere. Samtidig er oversikten over hvem som eier hva av informasjon, mildt sagt en utfordring med tanke på eierstrukturer. Internettet er i dag en mørk jungel, og vi gir ikke fremtiden en lommelykt en gang.

Trond! Det er helt nødvendig at vi i Arbeiderpartiet begynner å bygge en plattform for vår digitale visjon, og ikke lar partier som Venstre få sakseierskap på dette. Det digitale rom kommer ikke til å forsvinne, og skal vi eie saken må vi være tidlig ut. Da trenger vi en visjon som er bredere en tekniske ferdigheter og markedstilpassing, den må også bygge på kunnskap og teknologiforståelse! En innføring av et slik fag vil være begynnelsen på vårt eierskap, men ikke minst for den digitale kompetente nordmannen for fremtiden :)

Ad medieundervisning i skolen:
mitt inntrykk er at skolen er flinke til å lære elevene (og foreldrene, sukk) hvordan de skal lese og bruke medier.

Ofte er foreldrene de største synderne, og barna må forklare dem hvordan de skal beskytte sitt (og dermed barnas) privatliv, at de ikke kan tro på at de de kommuniserer med er dem de utgir seg for å være, m.m.

Voksne mobber forresten nesten mer enn barn på nett. Ungene takler tilsynelatende alene-foran-skjermen-situasjonen bedre enn de voksne, og legger mer bånd på seg.
Dette har ført til at flere interesseorganisasjoner sliter med å få tillitsvalgte.

Ungene OG de voksne kan bli flinkere til å utvise kildekritikk. Her har flere nettaviser og tv-kanaler gått foran i baret, og publisert ensidige reportasjer.
Hadde de eksisterende mediene vært flinkere til å belyse flere sider av saker, ville nok den menige forbruker også blitt mer bevisst. I stedet fordummes vi som medieforbrukere, fordi mediene måler våre klikk, og tilpasser “informasjonsstrømmen” ut fra våre valg: hva klikker vi mest på.
Vi velger det letteste, dummeste, og særlig sex og konflikt …

Jente og gutteundervisning?
Eller unisex?

Thomas Nordahl ved Senter for praksisrettet utdanningsforskning (SePU) på Høgskolen i Hedmark er den norske hovedforfatteren av den danske rapporten kalt ”Kvalitet i dagtilbuddet – set med børneøjne”
En spørreundersøkelse av 3 000 danske barn i alderen fire til fem år, viser at det er stor forskjell på hvor godt jenter og gutter trives i barnehagen.
Resultatet viser at de fleste barn liker seg godt i barnehagen, men at det er kjønnsforskjeller i gruppen som ikke trives så godt.
For mens én av ti jenter svarer at de trives mindre godt i barnehagen, svarer én av fem gutter det samme.
Kartleggingen viser at guttene har et dårligere forhold til de ansatte enn jentene.
Jentene opplever å få mer trøst, ros og bli hørt i større grad enn guttene.
Nordahl hevder også at forskjellene i trivsel henger sammen med aktivitetene barnehagen tilbyr.
– Vi vet at gutter ofte liker fysiske aktiviteter og data, mens jentene heller vil holde på med estetiske, praktiske sysler som maling, synging og tegning, sier han.
Ifølge Nordahl er det en overvekt av sistnevnte aktiviteter i mange barnehager.
Undersøkelsen slår fast at en sjelden bruker data eller fjernsyn.
(dette er sentrumsblink i forhold til mine barnebarn)

I Norge er generelt jentene mer skoleflinke enn guttene.
Dette viser alle tester, med ett unntak.
I forsøk med rene gutteklasser (Norge og Danmark) ble guttene best.
Ser vi videre på problemstillingen ser vi at det er stort flertall av kvinnelige lærere.
Vi kan trekke linjen helt opp til voksen alder.
I fengslene er 8 av 10 gutter, skoletapere, de dropper ut i videregående skole. Ser vi nærmere på denne gruppen ser vi at problemet ikke startet i videregående skole, men i småskolen.
Vi er tilbake til barnehage og småskole der gutter får mindre trøst, ros og blir mindre hørt.

Vi må stille spørsmål om vår streben etter at jenter og gutter skal behandles likt er riktig i alle sammenhenger.
Er det, at det er likt, at guttene blir mer jentete og at de fleste guttene ikke takler dette?

Hvilke tilbud er det etter at man er ferdig med videregående?
Generelt alt for alle.
Det er pågangen på den enkelte utdannelsen som bestemmer tilbudet. Mange utdanner seg til arbeidsledighet, noen omskolerer seg.
Undervisningstilbudet etter videregående må tilpasses samfunnets behov og ikke hva den enkelte har av ønsker.
I fortsettelsen av dette må det legges til rette for relevant yrkesopplæring, lærlingeplasser og det må sikres arbeidsplasser for ufaglærte.
Store deler av Norge er byget av uskolerte fagarbeidere, spesialister på sitt område.

Bør undervisningen i fremtiden i større grad enn nå, ta hensyn til at det er forskjeller mellom kjønnene?
Etter min mening, JA

Til norskfaget og medieforståelse: Ifølge skolens “kompetansemål” skal elevene også lære å fortolke, og selv uttrykke seg i, nye medier; film og sammensatte tekster (ord, lyd, bilde).

Faget favner svært vidt, og slik bør det etter mitt syn være.

Litteraturfortolkning er for øvrig all fortolknings mor!

Og humaniora, naturvitenskap og teknologi henger sammen.

.
Måten vi driver handel på, måten vi forsker på, måten vi lever sammen på—det handler om kultur (kunst, språk, tenking).

“Vi skaper våre bygninger, så skaper de oss.” (Churchill.)

Hvordan vil vi skape oss …? Hva slags samfunn vil vi ha?

Utvikling og demokratisk deltakelse avhenger av kunst og humaniora.

Dette er underkommunisert.

Takk for alle innspill til hvordan vi kan skape framtidas kunnskaps-Norge. Selv om det går bra i norsk skole og resultatene blir bedre, er det fortsatt uløste oppgaver.

Mette og Kristine skriver her på bloggen om de som velger yrkesfag, men som dessverre er skolelei og ikke fullfører utdanningen. Her har vi en jobb å gjøre. Vi må se på hele utdanningsløpet for å få flere elever til å fullføre utdanningen sin. Jeg er tilhenger av fellesskolen og det mangfoldet den representerer. Det betyr at vi skal gi alle utfordringer tilpasset den enkelte.

Jeg reiser i disse dager rundt i Norge for å få råd om hvordan Arbeiderpartiet kan lage en enda bedre kunnskapspolitikk. Til nå har jeg vært i Stavanger, Trondheim, Bodø, Svolvær og Fredrikstad, og i går var det Drammen som stod for tur. Torsdag skal jeg til Bergen. Det er et bredt spekter av innspill på møtene. Flere pedagoger i barnehagene, mer målretta yrkesfagopplæring, flere lærlingplasser, enda større satsing på forskning og innovasjon er noen av innspillene. Det er bredden i diskusjonen som er viktig for at vi skal lykkes med å skape framtidas kunnskaps-Norge.

Vi vet ikke alt om framtida, men vi vet med sikkerhet at kunnskap og kompetanse blir avgjørende for at Norge skal lykkes også i fortsettelsen. Jeg ser fram til å få enda flere innspill til Arbeiderpartiets kunnskapspolitikk.

Hyggelig at du reise rundt Trond, men det er en gruppe som, etter hva jeg vet aldri får besøk.
De med læretid i anleggs, bygg og industrifag.
Du ville nok fått et annet syn av erfarne fagfolk/håndverkere enn du får der du reiser.
Hva med besøk på lokale fagforeningsmøter?
Kunnskapen, erfaringen og ikke minst kompetansen i denne gruppen er en stor ubrukt resurs.